Utdrag fra artikkel: https://plnty.no/2018/10/lise-steingrim-rette-linjer-tiltrekkende-flater/
Å ta seg til rette
Når verden blir fucka opp, svarer billedkunstner Lise Steingrim med rette linjer. Hun bygger rosa murer og tiltrekkende flater. I hus med skarpe, nøyaktige snitt, åpner hun vinduene. Se!
– Jeg kaller det pastellbetong, sier Lise Steingrim og har egentlig ikke tenkt at ordet er nytt. At det er hennes. – Egentlig er jeg veldig opptatt av at folk skal forstå hva jeg gjør, forteller hun og viser til en tidligere karriere som lærer.
Det hun ikke liker med å være kunstner er at «kunstspråket» kan virke så utilgjengelig for andre. Steingrim sier ikke at hun ikke er kunnskapsrik, der de unge kunstnerne kanskje har overmot, har hun en modenhet. Årene har lært henne seg å stole på sin egen indre stemme.
– Jeg er meg og sier ting på min måte.
Og kanskje var det nettopp med denne skarpe tryggheten hun på første forsøk kom inn på kunstakademiet, da som 40 åring og dertil i kategorien maleri.
Presis gestikulering
– «Maleri er dødt», fikk vi høre. Samtidig var det nettopp dette hun ikke ville høre. Hun la hendene for ørene og kjørte solo. – Jeg ville ikke lage tredimensjonal kunst, sier Lise - jeg ville male!
Enda en gang skjærer hendene til Lise i luften. Hun fekter ikke, men med sortkledde armer, liksom streker hun under det hun har å si, kaster ordene, holder på dem, legger dem til hjerte. Alt dette før hun nesten med en karatemesters presisjon igjen skjærer gjennom lufta med handbaken. Også bildene hennes har krasse kanter. De er svært presise, rettlinjede og provoserende ryddige. Det sies at dem som liker det så rent og ordentlig som dette, har et hode fullt av kaos. Lise Steingrim avkrefter myten. – Nei, jeg har ikke rotete tanker, men de rette linjene gir en resonans i meg og gir en egen ro.
Å male ut sinne
Det er likevel av uro og sinne noen av bildene kom til. Før hun kunne male serien med pastellbetong, var det andre, og mye verre, ting som måtte ut. Disse bildene viser hun ikke til noen. Disse bildene var hennes personlige «krig» mot flyktningepolitikken som ble ført, grensediskusjonenene som gikk, hvem slipper vi inn eller ikke? Trumps mur mot Mexico osv. – I starten var jeg så sint, forteller kunstneren og har nå ikke bare sorte klær, men også sorte øyne, – I starten var jeg så sint at også jeg reagerte med å bli hard. Men Steingrims murer er ikke ment til å holde mennesker ute.
– Med mine murer blir vi heller i stand til å snakke om det.
Lise Steingrim peker: – Se, jeg har jo malt inn innganger og åpninger.
Skogsarbeid
Midt i sin politiske appell er kunstneren redd for nettopp å være politisk. Av samme årsak ønsker hun å holde flere viktige inspirasjonskilder hemmelige. Skog er et av Steingrims refreng, men hvilken skog? Kunstneren kan røpe såpass at flere av trærne er malt med tårer. Kunstneren har også opplevd at publikum har reagert på samme vis. Motivene fremkaller gråt.
– Jeg vil ikke snakke om det, presiserer Steingrim, – Det ville bli for heftig.
Da er det lettere å snakke teknikk og uttrykk.
Maskeringsteknikken er et nøyaktighetsarbeid av den sjeldne arten, den holder henne skjerpet og det er ikke rom for å gjøre feil. Hun utfører sitt arbeid på en presis, flittig måte, tilbøyelig til en formell stil, og skaper skarpe dansemønstre av farge, lys og skygge, og bringer en lineær klarhet i sitt eget liv.
Når du er innafor
Bildekunstneren fra Fredrikstad, nå bosatt på Nesodden, stanser ved favorittbildet sitt Innganger og åpninger XIII . – For meg er det en campingvogn, sier hun og forteller at bildet er et utsnitt, en renvasket utgave av et foto. Først og fremst var det skyggene hun ville til livs og der andre kopler campingvogn til kos og ferie, har Steingrim malt dit en opplevelse av hard, hvit yte. Himmelen er blå, men hvor er menneskene? Sover de?
Heller ikke er det mennesker i vinduene i Steingrims høyblokker. Under maleprosessen spiller jeg med fotografiet sier hun og endrer og fjerner hvert menneskelige spor.
– Et vindu er jo veldig symbolsk, innrømmer kunstneren. – Noen kan stå der inne og se ut, eller vi kan se inn. Et vindu er en ramme til verden og gir et overblikk innenfor et begrensa område. Er du bak vinduet er du på en måte fremdeles med, kanskje er du ikke deltakende i samfunnet, men heller ikke isolert. Bak vinduet er du hjemme, du er trygg.
Igjen er vi inne i politikken. For selv om bildene kan oppleves kalde, er de på et mystisk vis inkluderende. Og der Lise Steingrim før malte skog man kunne gjemme seg i, maler hun nå hus man kan bo i. Alt virker stramt, og Steingrim mener hun blir lykkelig av det, men prosjektet ser ut til å handle om mer enn kunstnerens egne behov og lyster.
Er de ikke også utsnitt av samfunnstendenser? – Jeg blir så provosert når vi nå vil stenge for alle disse vandrende menneskene som ikke kan finne et hjem noe sted.